The Gas Machine

– Med ”The Gas Machine” lykkes Statoil sammen med byråene McCann, Scandinavian Design Group og MediaFront i å formidle tungt fagstoff på en troverdig og engasjerende måte. Dette er interaktiv design på øverste hylle, sier Marte Grevsgard, prosjektleder i Norsk Designråd .

Statoil startet en europeisk markedskampanje i jan uar i fjor, med nettstedet ”The Gas Machine” som et samlingspunkt på nett. Historien som fortelles tar utgangspunkt i Statoils evighetsmaskin i Nordsjøen, plattformen Troll A, som har produsert gass siden 1996 og forventes å kunne holde det gående i 50-60 år til.

Nettstedet ”The Gas Machine” inneholder et stort antall videoer, bilder og illustrasjoner som forklarer alle aspekter ved gass – fra leting og utvinning, til bruksområder og klimaspørsmål. Programmererne har hentet inspirasjon fra spillverden og sydd sammen en helhetlig 3D-løsning der brukerne selv bestemmer hvilken vei fortellingen går.

• Les mer utfyllende om Statoils ”The Gas Machine”
• Link til "The Gas Machine"

Punishment Park - Peter Watkins

PUNISHMENT PARK (Peter Watkins, 1971, UK) A deeply disturbing alternate reality documentary about the consequences of democracy when taken from the hands of the people; the powerful smile as our Constitution becomes a weapon for Fascism and the creation of the Fourth Reich. Peter Watkins daring and introspective camerawork binds us closely with the dissidents and soldiers and creates a maddening world that is not far removed from 2008. His crosscutting between the “Game” and the “Emergency Tribunal” hearings is disorienting and keeps the viewer off-balance and emotionally charged.

The KOROVA Theatre

Jeff Parkin - The Future of Story

TEDxSaltLakeCity

Dokumentaristisk kunst

Noen vil kanskje spørre om hva dokumentarisk kunst egentlig er, om den står i konflikt med det estetiske, og hvor grensen går mellom kunstverk og dokument. Selv er jeg ikke så opptatt av slike definisjoner. Spørsmålet er heller hvordan kritikken kan forholde seg til det dokumentariske, det vil si til kunstverk som ikke lenger er autonome eller avgrenset til kunstsfæren.

Kulturfilosofen Boris Groys har formulert sentrale sider ved problematikken. Groys hevder at kunstdokumentasjonen er trådt i kunstens sted. Med det mener han ikke så mye det faktum at foto, video og andre nedtegnelser dokumenterer enestående og ugjenkallelige performances som har funnet sted. Alle som har med kunst å gjøre vil jo ha registrert den påfallende økningen av publikasjoner direkte knyttet til kunstutstillinger. Men Groys sitt hovedanliggende er at vi i dag har med livs- og dermed også med kunstformer å gjøre som bare eksisterer i form av sin dokumentasjon.

De som kritiserer Groys sier at han ikke skiller mellom dagens dokumentarisme og 1800-tallets realisme. Hal Foster var inne på problematikken omkring det dokumentariske fra en annen vinkel i Return of the Real, en bok som er flittig lest på norske kunstakademier. Etter ideen om kunst som tekst på 1970-tallet og kunst som simulacrum i 1980-årene, hevder Foster at vi nå er vitner til virkelighetens tilbakekomst, til kunst og teori basert på faktiske kropper og steder.

Personlig finner jeg det vanskelig å definere dokumentarismen klarere enn at den er en kunstretning som er etisk fundert mer enn noen annen. Derfor er den potensielt overskridende. Men grensen der kunstverket opphører og dokumentet begynner kan umulig fastslås, ikke minst for en kritiker.

Kan kritikken realitetsbehandle kunsten? - Kritikerlaget

Transmediale historier

Noen eksempler på transmediale historier: “Inside the box [som rommet et dataspill på begynnelsen av 1980-tallet], game instruction manuals also attempted to add exciting narrative contexts to the games, no matter how far-fetched they were.

Several games that were more abstract in their design, like Centipede (1982) and Yars’ Revenge (1981), even came packaged with small comic books that set up the narrative that was supposedly continued in the game.” (Wolf og Perron 2003 s. 59)

”Delta Green is a role-playing game, [...] its narrative exists within an even broader narrative that weaves its way through not just role-playing games but also novels, television series, film, computer games, and many other forms of media.” (Harrigan og Wardrip-Fruin 2009 s. 77)

Den amerikanske science fiction-forfatteren RayBradbury bidro til et dataspill i 1984-86, Telariums Fahrenheit 451 (1986), der Bradbury skrev en innledende historie som begynner der hans egen roman fra 1953 ender (Lischka 2002 s. 76).

Transmediale historier

Nasty Old People

Nasty Old People is director Hanna Sköld’s first feature film. It premiered on The Pirate Bay, October, 2009 and have been screened in cinemas and homes all over the world and it has been viewed approximately 100 000 times.

Nasty Old People « Granny's Dancing on the Table

Transmedia storytelling

Transmedia storytelling (also known as Multiplatform Storytelling) is the technique of telling a single story or story experience across multiple platforms and formats using current digital technologies, not to be confused with traditional cross-platform media franchises, sequels or adaptations.

From a production standpoint, it involves creating content that engages an audience using various techniques to permeate their daily lives. In order to achieve this engagement, a Transmedia production will develop stories across multiple forms of media in order to deliver unique pieces of content over multiple channels. Importantly, these pieces of content are not only linked together (overtly or subtly), but are in narrative sync with each other.

Transmedia storytelling - Wikipedia, the free encyclopedia

Verktøy for datajournalistikk

Det kommer stadig nye og gode verktøy for datajournalister - uten at du må være programmerer. En oversikt.

Stadig mer digital informasjon i samfunnet skaper behov for stadig nye og bedre verktøy for å analysere, visualisere og presentere informasjon. For pressen, som må kunne orientere seg mot all verdens ulike data og datakilder, er dette et kappløp av nybrottsarbeid — en nyorientering som stadig tar nye svinger. I dette innlegget tar jeg for meg en samling av verktøy for datajournalister som ikke selv programmerer.

Kilde: Vox Publica

Programming as an Essential Journalism Skill

Journalist Dan Nguyen har skrevet en introduksjon til programmering i nyhetsredaksjoner med tittelen Code, Don’t Tell: Programming as an Essential Journalism Skill.

I et avsnitt om “practical roadmap for non-programmers” anbefaler han å opprette konto hos Twitter, Dropbox og Google. Sistnevntes tjeneste Google docs er populært også i norske redaksjoner, da muligheten for å dele data, samarbeide og å publisere data fra Google spreadsheet kan korte ned antall skritt i en felles arbeidsflyt.

Dan Nguyen pronounced fast is danwin

Online-retorikk

Online-retorikk har undergravd avsenderes retoriske makt til fordel for mottagerens lunefulle innfall og tilfeldige klikk på lenker. Internettet har mere end noe annet medium bidradd til fragmentering: Ytringer kopieres, videresendes, forandres og deles opp. Den opprinnelige gjennomtenkte, omhyggelig utformete og sammenhengende teksten blir splittet i korte sound-bites, gjenbrukte videoklipp og kommenterte utsnitt, som hverken har det uttrykk eller det innhold avsenderen hadde tenkt seg.

Mens den tradisjonelle tale eller tekst er en avgrenset, statisk enhet, forandres webtekster kontinuerlig, samtidig som posisjonene som avsendere og mottagere hele tiden veksler. Du kan gå på biblioteket og hente avisen fra siste uke, men nettavisen fra i morges eksisterer reelt ikke som en bestemt utgave, fordi den konstant forandres. Og du er selv med på dette: Etter du har lest en artikkel online, er det kort vei til at du selv er skribent i kommentarfeltet. I det ene øyeblikket søker du informasjon på Wikipedia, i det neste er det deg som skriver på et oppslag om dit fagområde.

Denne kontinuerlig forandringen og fragmenteringen av ytringene og tapet av makt og kontroll for avsenderen betyder likevel ikke retorikkens død online. Internettets retoriske utfordringer er nemlig også dets retoriske muligheter. Tre av de retoriske mulighetene som internettet tilbyd, er mottageraktivering, distribusjon og mobilisering.

Kilde: Vox Publica

To ting på en gang

Firmaet ROVI, som produserer svært mye av softwaren som befinner seg i de ulike typene med set-top-bokser, har kastet seg på ballen. ROVIs “Chief evangelist”, Richard Bullwinkle, hadde en rekke interresante innspill til hvorfor en “second screens” er en bedre plattform å utvikle både navigering, ekstra innhold, og reklame til, enn de tradisjonelle Set-Top-Boksene.

Data fra boksene ROVI lager navigeringssoftware for, viser at 86% av tv-seerne ikke vet hva de skal se når de setter seg foran TV’en, men starter å zappe vilkårlig rundt i tv-jungelen. I USA, hvor mange har 500+ TV-kanaler og velge i, er navigasjon og ikke minst muligheten til å oppdage godt innhold på tv-skjermen nesten blitt en umulighet. Selv her hjemme i Norge, hvor gjennomsnittet sitter med rundt 30-40 kanaler i sine grunnpakker, kan oppgaven av og til være vanskelig nok.

Bullwinkle peker på at man i lang tid har forsøkt å gjøre TV-en til en rik internett-basert enhet, men ikke på noe måte lyktes. Fjernkontrollen er rett og slett uegnet som navigeringsverktøy med mindre det eneste du skal gjøre er å bla igjennom kanaler. Det er fullt mulig å søke med en fjernkontroll, men mangelen på tastatur gjør at svært få benytter seg av muligheten.

Ved å utvikle applikasjoner til nettbrett mener Bullwinkle at man kan omgå flere av de problemene man i dag opplever med STB.

Kilde: NRKbeta

The second screen experience

Television is an incredibly engaging and stimulating medium – no other medium beats TV for discovery of products and for communicating a brand message. The problem with television is that there's an incredibly long journey between seeing an ad and being able to do anything about it. That's the opposite of digital which is a targeted and instant transaction based on a click.

The commercial opportunity around Zeebox is to take all of the engagement people have with television and provide them with a means to engage immediately, directly and in a very targeted fashion – that's what the second screen does. You're excited by what you see on the first screen and you take action on the second screen, be it in the form of an immediate click to buy, a message on the screen, that kind of thing.




Ernesto Schmitt: focusing on the second screen experience | Media network | Guardian Professional

The future of TV in Social Media?

Viewers are now using social media to connect with the TV with content that matters to them. Then, as the MIT study shows, they are engaging in massive real-time conversations around those shows and learning to be a part of that conversation and it is a participatory culture as well as a personalised one.TV always been social and on the face of it TV and social media seem like a natural fit but if the TV industry is going to make the most of the opportunities it is going to have change quickly and learn the lessons of the music industry.




According to Twitter’s Chloe Sladden,

”What we’re seeing now is that Twitter is, in fact, about flocking audiences back to a shared experience, and that usually means a live one…If you’re not watching live — and reading the comments from friends, your favourite celebrities, and even total strangers via Twitter — you’re missing half the show.” Furthermore she says “In the future, I can’t imagine a major event where the audience doesn’t become part of the story itself.”

The future of TV in Social Media? « live shop travel