Journalistikken blir ofte framstilt som en objektiv gjengivelse av virkeligheten. Det er feil. Valgene vi tar underveis gjør produktet til en subjektiv bearbeidelse av virkeligheten. Dette gjelder i høyeste grad også dokumentarfilm. Noen av de viktigste valgene vi står overfor er hensynene. Hensyn til barn, ofre, familien, de etterlatte, den mistenkte og så videre. Dette er nedfelt i Vær varsom-plakaten og er selve livsnerven i etikken vår. Dette er en human tilnærming, men den tjener ikke nødvendigvis søken etter sannhet.
Hvilke biter av sannheten står igjen når journalisten usynlig fjerner viktige elementer fra bildet? Det som blir igjen ser ut som virkelighet for publikum, og de får sjelden vite om hensynene som ble tatt i prosessen. Dette er faktaformidlingens store svakhet. Samme hvor mye fakta som fjernes på veien, er det fortsatt fakta det som står igjen. Dette blir ofte tolket som sannhet. Det er problematisk.
Margret Olin hadde i 2009 premiere på sin fiksjonsfilm «Engelen». Det var en undergangsberetning om narkomane Lea. Filmen hadde fokus på barndommen hennes og senere kampen for selv å være en god mor. Olin er mest kjent som dokumentarfilmskaper, og «Engelen« begynte nettopp som et dokumentarprosjekt. Olin filmet Pia (virkelighetens Lea) over flere år, men valge å skrinlegge prosjektet fordi omkostningene med en film ville blitt for store for Pia.
Hensynet til Pia tvang Olin til å skrive et filmmanus basert på Pias liv. Sannsynligvis ble «Engelen» et sannere portrett enn dokumentaren noen gang ville blitt. I fiksjonsfilmen trengte ikke Olin å ta de hensynene som sto i veien for filmens premiss og budskap.
Tommy Gulliksen i Dagbladet.no
