Noen vil kanskje spørre om hva dokumentarisk kunst egentlig er, om den står i konflikt med det estetiske, og hvor grensen går mellom kunstverk og dokument. Selv er jeg ikke så opptatt av slike definisjoner. Spørsmålet er heller hvordan kritikken kan forholde seg til det dokumentariske, det vil si til kunstverk som ikke lenger er autonome eller avgrenset til kunstsfæren.
Kulturfilosofen Boris Groys har formulert sentrale sider ved problematikken. Groys hevder at kunstdokumentasjonen er trådt i kunstens sted. Med det mener han ikke så mye det faktum at foto, video og andre nedtegnelser dokumenterer enestående og ugjenkallelige performances som har funnet sted. Alle som har med kunst å gjøre vil jo ha registrert den påfallende økningen av publikasjoner direkte knyttet til kunstutstillinger. Men Groys sitt hovedanliggende er at vi i dag har med livs- og dermed også med kunstformer å gjøre som bare eksisterer i form av sin dokumentasjon.
De som kritiserer Groys sier at han ikke skiller mellom dagens dokumentarisme og 1800-tallets realisme. Hal Foster var inne på problematikken omkring det dokumentariske fra en annen vinkel i Return of the Real, en bok som er flittig lest på norske kunstakademier. Etter ideen om kunst som tekst på 1970-tallet og kunst som simulacrum i 1980-årene, hevder Foster at vi nå er vitner til virkelighetens tilbakekomst, til kunst og teori basert på faktiske kropper og steder.
Personlig finner jeg det vanskelig å definere dokumentarismen klarere enn at den er en kunstretning som er etisk fundert mer enn noen annen. Derfor er den potensielt overskridende. Men grensen der kunstverket opphører og dokumentet begynner kan umulig fastslås, ikke minst for en kritiker.
Kan kritikken realitetsbehandle kunsten? - Kritikerlaget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar